Historie

Det er i Jølster tinga har sin mening

Eivind Fossheim sin drøm var å skape et museum med liv. Det skulle bo folk der.Det skulle være en plass der jølstringer fant sine røtter. Der de unge fikk et innblikk i sine forfedres levesett og hverdagslivet i bygda i gamle dager. Fossheim kjempet mot at jølstringer solgte åkler og annet gammelt arvegods ut av bygda. Det var i Jølster tinga hørte hjemme og hadde sin mening, sa han alltid.

Det er en holdning vi fremdeles har, vi som i dag forvalter samlingen.

Eivind Fossheim d.e. vokste opp i Årsetbakkene, ovenfor tunet vårt. Som lærer i Hønefoss i 35 år glemte han aldri hjembygda. Han fikk en teig av farsgården, flytta ned barndomsstova og fikk etter hvert tak i flere verneverdige hus. Han brukte sommerferien til å samle ting han mente ville ha stor verdi for ettertida.

Med den skarve lønna fikk han ikke kloa i de dyreste og fineste gjenstandene. De ble kjøpt opp av folk utenfra. Mens museer flest tok hånd om de mest kunstferdige gjenstander fra rike hjem, var det for Fossheim viktigere å ta vare på dagligdagse bruksting. På auksjoner i bygda fikk han tak i ting som ofte var mer eller mindre utslitt eller skadet, som ellers ville blitt kastet eller brent, men som fortalte hvordan vanlige folk egentlig levde på den tida.

Dette viste seg å være svært viktig. Vår samling av velbrukte og rester av bunader og andre plagg har betydd mye for rekonstrueringen av de seks kvinnedraktene og to mannsdraktene i Jølster. Få bygder har tatt bedre vare på sin draktkultur. Eivind Fossheim sn. var en av Nikolai Astrups få venner.

Eivind Fossheim d.e. var ikke bare søskenbarnet til Engel Astrup, malerens kone. Fossheim og hans lærerkollega Kristian Eikås forgudet jølster-maleren. Ja, de to kameratene var blant kunstnerens svært få venner. Astrup hadde sans for Fossheims samlermani, og ga ham bl.a. pipa si med monogram på, den han har på selvportrettet sitt. Også sine utkast til nye turistfrimerker overlot han samlingen. Dessuten en masse skisser og utklipp av bilder og tegninger fra utenlandske magasiner som Astrup krota på og ble inspirert av. Av klenodier ellers, har vi både den første håndsskrevne utgaven og det første trykte eksemplaret av den norske grunnloven.

Derfor var sengene korte!

Sengene i de gamle røykstovene i Jølster var ikke korte fordi folk var mindre av vekst før i tiden!

Nei, nettopp fordi mannfolka i Sunnfjord var både større og sterkere enn vestlendinger flest, ble de fleste konstabler i Bergen-politiet nemlig rekruttert fra Jølster og andre bygder i Nordre Bergenshus Amt!
Det korte sengene har en enkel og naturlig forklaring. Når vi i dag vet hvilke lungefare det ligger i røyken fra en sigarett, hva slags inneklima og belastning for lungene var ikke da de store familiene i de gamle røykstovene utsatt for?

I et rom med røykovn uten pipe, med røyken veltende ut under taket, jobbet de og sov de under et konstant røykteppe. Og som de fleste av oss vet, så er det mange av dagens lungesyke som sitter og sover i sengene sine for å kunne puste lettere. Langs den korte senga, var vogga løftet opp på en voggstol fra det fuktige og co2-skitne golvklimaet. Hadde de sovet bedre ved å ligge langflate på senga, hadde de selvfølgelig ikke sittet slik i nettene i over fire hundre år.

seng

Bondesverd frå 1598

Da kong Christian IV innførte heimevernet her i landet, skulle hver gård ha sine våpen. Bonden skulle ha sitt sverd, sin tessak, og Forsvarsmuseet har fastslått at vårt bondesverd, som ble funnet på Fluge i Jølster, kom i en våpenlast med et tysk-østerriks skip til Bergen i 1598 og skulle deles ut til bønder i Nordre Bergenshus Amt.

Trollmann med kniven!

Treskjærer Johannes Fossheim var en trollmann med kniven. Mest kjent er Fanitullen. Inspirasjonen hentet han bl.a. fra Jørgen Moes dikt om den blodige bryllupsfesten i Hallingdal, og hele den livaktige skulptur-gruppa er skåret ut av en eneste bjørkestokk.
Det er et mesteverk av nasjonal toppklasse. På landsutstillinhgen i Bergen i 1928 ble den plassert i en krok. I forbudstiden var det ikke sømmelig å lage slike ting. Men kong Haakon, som åpnet utstillingen, ba om at den måtte flyttes til inngangen, så flest mulig fikk se dette fantastiske kunstverket, og der ble den stende. Johannes Fossheim fikk bronsemedalje. Gullmedaljen gikk til en treskjærer på Voss, for en skulptur av et bryllupsfølge på vei til kirken. De som har sett begge skulpturene, er ikke i tvil om hvem som burde hatt gullmedaljen.

Johannes Fossheim laget hundrevis av små livaktige trefigurer med motiver hentet fra hjembygda. I samlingen vår har vi også et par nydelige ting skåret ut av klebberstein av samme høye klasse.

Jølsterkvinna gikk med konjakkflaske på lomma

I vår samling av flere tusen historiske gjenstander, finner du blant annet en flere tusen år gammel vakker steinøks, et spinnhjul og en gniestein fra vikingetiden. Vi kan vise dere spikjeklover, ,den første form for belysning vi hadde her i landet og vi har kart over alle gravfunn i bygda. Har du forresten sett et årelatingsjern før? Vi har det. Dessuten en mengde gamle redskap.

Visste du at den broderte lomma eller veska som kvinner i dag bærer utenpå bunaden sin, opprinnelig hang skjult under forkledet og inneholdt en lerke med fineste konjakk, en ørliten flaske med dånevann, en faldekniv ( junge) og litt snop til barna? Konjakk var på 1800- tallet – som i dag –god medisin for så mangt.

Streng draktskikk!

Vi skal vokte oss vel for å kritisere muslimene for deres strenge draktskikker, der kvinnekroppen, ansiktet og hårpryden skal skjules for fremmede menn. Også i Jølster var draktkulturen nemlig streng. Ikke et hårstrå skulle stikke fram om linningen på hodeplagget. Det var bare kjæresten eller ektemannen som fikk lov å beundre hennes hårprakt. Slik bar de den spesielle jølster-hua før i tiden og slik skal hodeplagget bæres i dag som en del av bunaden. Jølster-hua brukes svært lite. Jentene liker å vise hårpryden og resten av den vakre kroppen sin for langt flere enn kjæresten. Dessuten er det få som kler å gå med det svarte hodeplagget, sett med dagens moteblikk.